Moen sykehjem, læringsnettverk for forebygging og behandling av underernæring

Moen sykehjem bruker risikotavle på alle avdelinger, og har egen kolonne for ernæring. Nylig presenterte sykehjemmet resultatene sine på siste samling i læringsnettverket for å forebygge underernæring. Moen risikovurderer nå 96 prosent av pasientene for underernæring.

Fra bunn til topp på vurdering av underernæring

Publisert  Oppdatert 

Moen sykehjem har økt andel pasienter som blir risikovurdert hver måned fra 0 prosent til 96 prosent.

På Moen sykehjem i Elverum i Hedmark har de endret tid for middag til senere på ettermiddagen og er nå oppe i fire måltider hver dag. Nattefasten er blitt redusert i begge ender av døgnet.

Sykehjemmet har jobbet med ernæring i mange år. Tidligere jobbet de med å risikovurdere pasienter hver 6. måned. Men ikke alt fungerte helt med oppfølgingen. Dermed meldte de seg på det nasjonale læringsnettverket i forebygging og behandling av underernæring i mars 2017.

- Vi har sett at underernærte pasienter finnes på sykehjemmet til enhver tid. Sykehjemmet ønsket å være på den forebyggende siden og sette inn tiltak i en tidlig fase for å forebygge underernæring på risikopasienter, forteller avdelingsleder Randi Merethe Tveiten.

Hun forklarer at Moen sykehjem tidligere har vært med i flere læringsnettverk. De liker godt denne metoden å jobbe på for å implementere nytt stoff. Det blir sett på som positivt og nyttig å dele erfaringer, for så å jobbe i egen avdeling før neste samling med erfaringsdeling, sier hun.

Hyppigere vurderinger
Selv om de ansatte fra før var kjent med risikovurdering, ble det en overgang å endre hyppigheten fra hver 6. måned til hver måned.

- Det tok litt tid i starten på å få endret holdninger, og å gjøre endringen kjent i avdelingen. I tillegg endret sykehjemmet kartleggingsverktøy fra ernæringsjournal til MNA, forteller Tveiten.

Hver torsdag da leder var til stede, var ernæring tema på faglunsj. Forbedringsgruppa har vært flinke til å etterspørre risikovurderinger og gruppa har vært på tilbudssiden for å bistå.

Etter ni måneder har de nå kommet opp i en andel på 96 prosent månedlige risikovurderinger. Den ene pasienten som da ikke var risikovurdert, var hjemme over lengre tid i dette tidsrommet, forklarer Tveiten.

Utfordringer
Avdelingen hennes støtte på noen utfordringer underveis. Noen så ut til å tenke at «er det så viktig å jobbe med ernæring når pasienten bor på sykehjem». Det kom motstand mot hyppigheten av risikovurderinger, siden det opplevdes som en tilleggsoppgave.

- Vi har jobbet med å vise nytten av tiltakene. I tillegg har man tiltak og resultat av vurderingene friskt i minne når det bare er en måned siden man risikovurderte sist. Det blir større grad av kontinuitet i tjenesten som gis på området ernæring, mener Tveiten.

Mer informasjon
Skulle de startet læringsnettverket på nytt, ville de ha hatt flere informasjonsmøter i starten. Det gjaldt spesielt til de ansatte – men også et møte der pårørende hadde blitt invitert.

- Forbedringsgruppen satte seg faste møtepunkter i starten, men møtene ble ofte bortprioritert i en ellers travel hverdag. Vi ser at vi burde ha prioritert å holde fast på disse møtepunktene i større grad, for å holde «trykket oppe» i gruppen, forteller Tveiten.

Bruker risikotavler
Avdelingslederen har flere råd til andre som skal i gang. Å feire oppnåelse av små mål, er en viktig motivasjonsfaktor. Å anerkjenne jobben som gjøres for å nå målene som er satt, er viktig. Å feire med for eksempel kake er en god motivasjonsfaktor for videre arbeid, mener hun.

Moen sykehjem har risikotavler på alle avdelinger. Det har vært nyttig for å ha oversikt over når pasienten sist var risikovurdert. Alle pasienter som ender i risiko eller som underernært blir markert på tavlen med symbol for underernæring.

- Å være med i læringsnettverket har gitt sykehjemmet et faglig løft, og det har vært veldig lærerikt. Ernæring er et tema som opptar de fleste, og som det er lett å skape engasjement rundt. Det er positivt å møtes over flere samlinger for å dele erfaringer underveis, og at man får tid til å jobbe med sine mål og tiltak i egen avdeling mellom samlingene, mener Tveiten.

 

Print